Min familie

I ukene og månende fremover, skal vi blandt annet jobbe med et prosjekt som handler om vår egen familie. For å starte opp dette prosjektet, vil jeg fortelle litt om hvem min familie er, og hvor den kommer fra.

Moren min ble født i Vietnam i 1969, midt under Vietnamkrigen. Som et lite spedbarn ble hun gitt til et barnehjem av sine foreldre, fordi de forstod at de ikke kunne beskytte henne og gi henne det hun trengte på grunn av situasjonen de befant seg i. Frem til mamma ble 4år, bodde hun på dette barnehjemmet drevet av nonner. Som 4åring ble hun adoptert av min norske morfar og danske mormor. De drev et adopsjonsbyrå på denne tiden, og adopterte totalt 3 barn selv. To barn fra vietnam, og et barn fra India. Fra før av hadde de en eldre biologisk datter.

Da mamma kom til Norge, ble hun møtt med en helt ny livsstil, og en luksus hun aldri hadde opplevd i Vietnam. Det var store kontraster, og det tok tid for henne å vende til den norske kulturen som 4åring. Den konstante frykten for å ikke få mat for eksempel, var der fremdeles. Under måltider gjemte hun unna mat, og plasserte maten på ulike gjemmesteder i huset, slik at hun kunne spare dette til når hun ble sulten. Hun var ikke vandt til å kunne spise seg mett og slippe å være sulten. Besteforeldrene mine gjorde en utrolig god jobb med å oppdra barna sine, og integrere adopsjonsbarna. Den dag i dag snakker mamma flytende norsk, og vi lever et liv på lik linje med andre nordmenn.

Etterhvert som mamma ble eldre, fant hun en norsk mann som hun forlovet seg med, og 2.mai.1994, fikk de en jenteunge, meg. Et blandingsbarn fra Norge og Vietnam. Faren min hadde ikke mye familie som fremdeles levde, hvis man ser bort ifra brødrene hans, mine onkler. Men sammen med mamma, hadde de flere nasjonaliteter i familien. Faren min sin norske side, mamma sin vietnamesiske bakgrunn, og mormor sin danske side. Faren min gikk bort i 2001, men jeg ser mye av han i meg selv og min onkel på farsiden, noe som gjør at han fremdeles er en stor del av meg, og han er hovedgrunnen til det norske i meg.

Den dag i dag, er vi ikke en spesielt stor familie. Jeg har besteforeldre, tanter, onkler, fettere og kusiner på morsiden, og en onkel, fetter og kusine på farsiden. Familiens størrelse har ikke noe å si. Det jeg tenker mest på og synes er mest spennende, er at familien springer ut i så mange ulike retninger og at alle disse retningene er knyttet sammen hos moren min.

Hva er den beste måten historie formidles?

Forrige historietime var ganske annerledes enn hva jeg er vandt med. Vi angrep historien og 1.verdenskrig på en annen måte en tidligere. Istedenfor å se det hele og alt som foregikk med et overblikk, så vi idag på det som foregikk fra et mye nærmere perspektiv. Vi leste om flere forskjellige personer fra 1.verdenskrig i boken Krigens skjønnhet og sorg av Peer Englund, og deres historie rundt alt det som hendte, og hvordan krigen påvirket dem og deres hverdag. Dette var en annen måte å ta for seg 1.verdenskrig på, og man fikk et annet innblikk enn man får når man kun ser alt ovenfra. Til slutt så vi et klipp fra filmen Intet nytt fra vestfronten av Lewis Milestone, som handlet om hvordan krigsføringene og strategiene var på vestfronten, og hvordan de angrep hverandre.

"The function off the historian is neither to love the past nor to emancipate himself from the past, but to master and understand it as the key to the understanding of the present." E. H. Carr

Som dette sitatet sier, så handler ikke historie hovedsaklig om å sette pris på fortiden eller å frigjøre seg selv fra fortiden, men det handler hovedsaklig om å forstå historien og hva som har hendt, og knytte det opp mot dagens samfunn. Jeg synes at læreboken gir en god oversikt over hva som har hendt når, hvor og hvorfor, noe som er essensielt for å forstå og lære hva som har hendt tidligere, men når det kommer til å forstå og sette seg inn i hvilke følger det som skjedde hadde, synes jeg at kilder som boken og filmen vi så i dag er veldig gode å bruke. De gir meg som elev en helt annen forståelse for tema, og jeg føler at jeg kommer dypere inn i det som foregår. Ved å lese om hvordan enkeltpersoner opplevde krigen, lærer jeg mer om de små detaljene og følgene krigen hadde for enkelt mennesker, fremfor og kun fokusere på hvert land som en enhet hver for seg.

Den dag i dag er det nok mest vanlig å tenke på lærebøker, leksikon og dokumentarfilmer som historiefaglig og relevant for historiefaget. Jeg synes det er synd at det har blitt en slik oppfatning, for jeg tror at elever lærer mer ved å gi dem kunnskap på andre måter enn det som er ''normalt'', og jeg tror det er effektivt å mate elevene med kunnskap via medier som film. Dette er fordi dette er et medium som unge i dag benytter seg av og forbinder med noe morsomt, og læringsviljen blir da mer på topp. Når det kommer til hva som er sannest, skal jeg ikke legge sjul på at historiebøker, leksikon og liknende har bekreftede og trygge fakta, altså de mest sanne faktaene, men filmer og slikt kan være vel så gode selv om det er blandet inn litt fiksjon. Dette mener jeg fordi de vitkigste tingene er som oftest basert på historiebøker, leksikon og trykke kilder, noe som gjør at hovedbudskapet alltid vil være realistisk og ''sant''.